Å svømme med hvalhai

av | Asia, Maldivene | 2 kommentarer

Jeg sitter i denne båten midt i det indiske hav og en liten fyr roper HOPP! Den lille mannen har fremstått som det mest fredsommelige milde vesen inntil nå. Han har plutselig blitt en kommandant i en eller annen arme. Det er en ordre; hopp! Som i en film hopper jeg ut fra båten. Sjøen omringer meg med turkist vann. 

Jeg tar masken på og idet jeg får hodet ned i vannet, ser jeg denne enorme hvalen på vei mot meg med åpen munn. Det som slår meg midt i alt sammen, er at jeg ikke blir redd. En ting er å tenke det, en annen ting er å faktisk gjøre det. Den lille mannen på båten har nok vært vitne til det en og annen gang. Hvalen svømmer rett mot meg og jeg må bare komme meg vekk. Svømmeføttene glir gjennom vannet, jeg vil ikke irritere et dyr på denne størrelsen!

Hvalhaien måler kanskje 6 meter i lengden – stor er den, og munnen er enorm. (Jeg husker i et flash Moby-Dick og han som ble slukt av en hval). Hvalhaien dreier sakte og jeg kan svømme ved siden av den. Så elegant den beveger seg, så rolig! Ingen brå bevegelser, men jeg må svømme på for å holde tritt. Det gjelder å passe seg for halen, den er stor og kan slå ut et voksent menneske. I noen minutter er det bare hvalhaien og jeg. Jeg prøver å se den i øynene, ser den at jeg er der? Har den registrert meg? Det er vanskelig å si, men jeg opplever ikke å få noen veldig tett kontakt. Det formidler liksom mer at «jeg svømmer rundt her og driver med mine ting». Så kommer det flere dykkere som vil se den. En liten stund svømmer vi ved siden av før den beveger seg mot dypet. Atleten ved siden av meg forsøker å bli med et stykke ned. Han svømmer med nedover, og plutselig blir det tydelig for meg hvor enormt stor denne hvalen er. Atleten blir veldig liten ved siden av. Sakte glir hvalen ned i dypet og blir borte.

Så blir vi plukket opp av båten og den lille mannen har igjen blitt sitt milde elskelige vesen. Jeg er litt nummen etter hele opplevelsen og fortsatt overrasket over at jeg ikke hadde følt noe utrygghet sammen med dette enorme dyret. Jeg opplevde heller ikke at hvalhaien var plaget eller egentlig brydde seg så mye om at vi var der. Heldigvis, det ville vært forferdelig hvis vi forstyrret den med vår beundring og ivrighet.
Det antas at hvalhaien ikke ser så godt. De kan bli opptil 18 meter lange. Hvalhaien spiser plankton og filtrere vannet gjennom noen store gjeller.
The Gentle Giant kalles de. Utenom deres fredsommelige lynne vet vi forsvinnende lite om hvalhaiens liv og levnet som det heter. Den forblir et mysterium, noe forhistorisk enormt stort som bor dypt der nede i havet.