Elefantflokken som spiser Marullafrukt

av | Afrika, Sør-Afrika | 0 kommentarer

Ok, jeg innrømmer det. Jeg elsker elefanter. De har en helt spesiell plass i mitt hjerte. Jeg har vært så heldig å få oppleve ville elefanter og se hvordan de tok vare på hverandre. Etter det var jeg solgt!

Klikk på bilder for en større versjon

Vi er på safari og opplevelsene står i kø. En ettermiddag kjører vi ute i den afrikanske bushen med halvfull bil. Solen er lav på himmelen og vi har allerede hatt en fantastisk tur tidligere på dagen. Det er noe med disse turene; lyset, luktene, landskapet som er så variert. Denne ettermiddagen er deilig varm og alt er ganske rolig.

Ikke en lyd!

Vår ranger Palance stopper etter kanskje en halvtimes kjøring ved en åpning i bushen. Det er som en liten fotballbane med busker rundt og noen trær her og der. Ingenting spesielt egentlig, og vi skal tydeligvis bare parkere der sånn midt i åpningen.
Palance er en mann av få ord som det heter. En lun og kul sør-afrikaner som ikke maser seg opp unødig. Etter å ha sittet der i en liten evighet kommer det plutselig en stor, fullvoksen elefant ut av buskene. Hvordan er det mulig at vi ikke har hørt henne? Ikke en gren som brakk, ikke et lite knepp fra en kvist engang? Hun kom jo bare rett ut av veldig tett vegetasjon.
Elefanten ser på bilen, duver helt rolig forbi og bort til et av trærne. Det er tydeligvis ett eller annet veldig stas, for hun spiser noen små gule frukter som skal vise seg å være Marula. Du har kanskje drukket Amarula, litt Bayleys-aktig i smaken?
Etterhvert kommer hele resten av flokken – og de er mange, kanskje 30 dyr! Mammaer med små elefantbarn, kusiner og tanter. Ville elefanter har noe som ser ut som myke puter under føttene. Men det er fortsatt et mirakel for meg hvordan de beveger seg så lydløst gjennom kratt og busker.

Marula frukt er det beste elefanter vet

Vi sitter i den grønne Jeepen kanskje 10 meter fra dem. Vi kan se hvor forsiktig de plukker de gule fruktene. De minste ungene prøver å etterlignede de større, men klarer ikke å gripe med den lille snabelen. Søstre og brødre er borte og koser litt med de små, og de minste er alltid under oppsyn av en større elefant.

Man trenger ikke være spesielt empatisk for å forstå at dette er avanserte, intelligente dyr med tette familiebånd. Elefantene berører hverandre ofte.
Denne ettermiddagen fikk vi oppleve en helt spesiell fred og ro sammen med disse fantastiske dyrene. Vi fikk lov til å være en liten del av deres verden før de like lydløst som de kom, forsvant inn i bushen igjen og ble borte.

Klikk på bilder for en større versjon