Bli med Naturfotograf Jon Langeland på tur: DEL 2 av 2

av | Europa, Norge, Portrettintervjuer |

Jon Langeland har reist verden rundt og fotografert de villeste motiver. Han er spesielt kjent for sine fantastiske naturfotografier. Jon brenner for dyrevelferd og ønsker å vise dyrenes følelsesregister gjennom bildene sine! 

 

 

Klikk på bildene for større versjon

Vi vil også gjerne høre om Jons verste fotoreise!

«Det må være å bli innkvartert på en øde hytte i Canada, Northern Territory. Hytta bar preg av at det var jegere som var de hyppigst besøkende, noe dyrene tydeligvis hadde fått med seg. Det blir to så forskjellige fokusområder at det ganske enkelt ikke lar seg forene. Jeg skulle ta bilder av caribou, kanadiske reinsdyr med store flotte gevir. Men det som fantes av vilt i området gikk store omveier rundt jakthytta, trygt utenfor skuddhold både av tidligere jegeres geværer og rekkevidden av våre telelinser og fotturer.

Heldigvis er jeg ikke typen som setter meg ned og sutrer. Det er jo alltids noe å ta bilder av. Jeg finner et lite lemen eller noe annet, så ordner det seg likevel.

Et godt råd kan være at man er nøye med valg av turoperatør og dobbeltsjekker med tidligere gjester. Det er mange som ønsker å tjene penger på fototurer, men ikke alle har like gode opplegg, og enkelte er rene turistfellene. På disse destinasjonene blir man jo litt prisgitt arrangøren, og det kan være kjedelig hvis man har reist halve jorden rundt med tung fotobag.»

Dyrevelferd

Han fortsetter: «Dyrene kommuniserer seg imellom. De har følelser og sjel og personlighet på samme måte som oss. Ønsket er å fange dette samspillet, slik at flere kan forstå at vi må verne om naturen og ville dyr. Utrydder vi dem, mister vi også noe av oss selv. Vårt engasjement må strekke seg litt lengre enn fra klokken 9-16.

Et eksempel: En episode i Danmark Zoo viser at selv mange som jobber tett på dyr ikke helt forstår dette. Der ble giraffungen avlivet fordi den ikke passet inn i dyrehagens planer. Etter å ha dissekert giraffen «offentlig» foran publikum kastet man restene til løvene. Min påstand er at når vi er vitne til følelsene og sjelen til dyrene vil vi også respektere dem på en annen måte. Det er ikke alle forunt å se ville bjørner i naturen og da kan et bilde formidle så uendelig mye. Ingen ønsker å dissekere hunden sin, for så å kaste kjøttet til løvene… Det er faktisk samme sak. Giraffer er like intelligente og har akkurat like mye personlighet som en hund. Jeg fikk en melding fra en 14-årig jente i Mellom-Amerika, hun lurte på om Danmark Zoo kanskje ikke ville avlivet giraffungen hvis de hadde sett bildet mitt av en giraff i solnedgang. Det var jo en hyggelig tilbakemelding som ga meg litt å tenke på.

Fototur med likesinnede

Jon Langeland sier: «Dersom man skal reise på tur for å fotografere, er det viktig å reise med likesinnede, men samtidig må det være små grupper. Man kan ikke ta gode bilder med ordentlig utstyr fra en stappfull safaribil, så man er avhengig av litt «tilrettelegging». For eksempel er 3 – 4 fotografer i en bil mer enn nok. Jeg foretrekker å være bare 1 eller 2, men det blir dyrere.

Til Svalbard, Galapagos, Antarktis er det best med skip som tar få passasjerer (10-50), men dette er selvsagt også fordyrende.

Jeg har hatt veldig god erfaring med WildPhotos turer til Svalbard, Galapagos og Sør Georgia. Ole Jørgen Liodden og Roy Mangersnes som eier og driver dette firmaet er selv blant verdens beste naturfotografer og av de mest erfarne naturguidene og zodiacførerene. De vet nøyaktig hva som skal til for å få de beste bildene og gjør alt de kan for at gjestene skal oppnå dette.

Noen ganger har jeg reist med andre operatører, også prisbelønnede og kjente fotografer som Jenny Ross med nettsiden «Life on Thin Ice» og Suzi Esztheras som er en av de få profilerte og mest publiserte kvinnelige naturfotografene i verden. Det gir selvsagt en ekstra dimensjon og komme tett innpå og se hvordan disse forskjellige arbeider og hva de er opptatt av. Dessverre er prisnivået på den typen turer høyere enn det de fleste har råd til. Og selv om man skulle få publisert noen av bildene sine er det svært vanskelig, for ikke si umulig å dekke inn utgifter til reiser og utstyr på bildesalg og publikasjoner.

Jeg har også tro på å ordne sine egne prosjekter og turer. Selv ønsker jeg helst å ta bilder av dyr og fugler i naturen og uten at de fores eller påvirkes direkte på annen måte. Men her får hver enkelt velge sin egen vei .

Orangutanger og truet natur

Det er flere ting som har gjort at jeg ønsker å dra dit og fotografere nettopp disse primatene. For det første er deres habitat under veldig stort press pga verdens «bevisstløse» etterspørsel etter palmeolje som fører til nedbrenning av store områder der orangutangenes livsbetingelser eksisterer. Norge er som vanlig ikke noe foregangsland når det gjelder natur og dyrevern.

Det burde være en selvfølge i dag at man ser på all produksjon og tenker på hva slags konsekvenser det har for miljøet – i begge ender fra råvarer til avfallsstoffer. Det gjøres ikke i Norge, og Regjeringen har ingen gjennomført politikk for dette. Man bør alltid se på hva slags konsekvenser uttak av råstoffer til en produksjon har å si for miljøet, dessuten hva som skjer når avfallsstoffene fra forbrukerne for de samme produksjonslinjene havner i hav og grunnvann. Spesielt mange land i Asia, Afrika og Sør Amerika fristes av disse miljøfiendtlige produksjonslinjene til kortsiktig profitt.

Utenlandske operatører tar gjerne ut gevinsten via korrupsjon som gir dem tilgang og etterlater ødelagt natur og enda flere dyr og planter på utryddelsesstatistikken. Orangutangen er en av mange truede dyrearter i regnskogen på Borneo på grunn av palmeoljeproduksjonen.

Det andre aspektet ved orangutangen er dens «sene» utvikling som gjør at ungene bæres rundt av mor frem til 6-8 års alder eller lenger, og knytter veldig sterke bånd. På den turen ønsker jeg meg mange bilder av unger som klamrer seg til mødrene helst mens de beveger seg i trærne i uberørt natur. Vi kommer også til å besøke institusjoner som hjelper orangutanger fra fangenskap ut i naturen igjen, og unger som har mistet moren sin. Jeg ser frem til mange «sterke» møter.

Lever av hobbyen sin

De siste 8 årene har vært et stort eventyr. Jeg er utrolig privilegert som har hatt muligheten til å leve ut hobbyen min og besøke steder som de fleste mennesker aldri vil oppleve. I tillegg har jeg fått møte spesielt noen av verdens største og mest imponerende pattedyr på kloss hold.

Jeg har fått observere hvordan de reagerer og takler forskjellige situasjoner og se hvordan disse dyrene uttrykker sin egen personlighet og hvordan de i veldig mange situasjoner behandler hverandre med respekt og «omtanke». Fotograferingen har også vært fantastisk pga dyrenes tilpasning i form, farge og funksjon til i sine omgivelser gjennom tusener av år, noe som gir optimale muligheter for perfekte komposisjoner og fargesammensetninger.

Man sier gjerne at en naturfotografs liv er fylt av skuffelser (uskarpe bilder, dyr som ikke kommer nærme nok, fuktighet i kameraet osv). Omsider har jeg fått mer flaks enn uflaks , kanskje som resultat av at jeg ikke har latt meg knekke av motgang og utfordringer, så nå blir det bare morsommere og morsommere.

Klikk på bildene for større versjon