Tyrkia, landet hvor ingen vei er for bratt eller noe stedsnavn for vanskelig å uttale. Hvor ingen bart er for stor og hoteller har interessante navn som Titanic. Hvor mennene heter enten Mehmet eller Hassan. Hvor to filer i trafikken fort kan bli tre og begrepet «drosjegult» får en ny betydning der vi flerrer over på rødt lys. Landet hvor røyking fortsatt er noe mange holder på med og hvor motorsykkel og hjelm ikke nødvendigvis har noe med hverandre å gjøre.

Hva er det med dette landet som ikke er Europa, men heller ikke Asia?

De lekreste hoteller og noen av de aller verste. Himmel og helvete på et kvarter.

Hva er det som trekker meg tilbake gang etter gang? Jeg fant nemlig sjarmen og hyggen, det helt autentiske og noen ganger rørende. …. men la meg være helt ærlig: det var ikke kjærlighet ved første blikk!

Store deler av Tyrkia heller mer mot det orientalske enn det vi forbinder med Europa. Det er pruting selvfølgelig, markedsplasser og mange av skikkene har røtter i orientalske tradisjoner. Er det derfor så mange nordmenn sliter med å forstå kulturen? Fordi vi forventer et mer europeisk land?

Skjønnheten og Udyret!

Første møte var en krevende øvelse for sinnets munterhet. Et hotell med et avdanket toalett i det som skulle vært en hage, er ikke et sted jeg drømmer meg tilbake til. Kveldens festligheter ble også en krevende øvelse, der vi prøvde å finne noe tyrkisk mat på menyen blant alle variantene av wienerschnitzel. Der satt vi på en tak-restaurant og så på enorme betong hoteller mens det veltet inn med høyrøstede, solbrente turister. Jeg trengte ikke gå mange runder med meg selv for å konkludere med at Tyrkia nok ikke helt var min greie.

Det jeg vet nå er at før Tyrkiaturen er det avgjørende å gjøre litt forberedelser. Det kan som nemlig fort bli enten himmel eller helvete.

Jordskjelv, militærkupp, matforgiftning, slibrige selgere og uforståelig politikk? T-skjorter med frynser og glorete souvenirer? Teppeselgere som aldri gir seg, masete innkastere, billig charterdestinasjon? For ikke å snakke om undertrykte menneskerettigheter og bomber. Vi kan være enige om en ting, det er ikke alltid like lett å slå et slag for Tyrkia!

Så mange folkegrupper som er så forskjellige! Tyrkere all the same!

Fra de gamle konene med en tann for lite og skaut på hodet, til langtbente skjønnheter med siste kolleksjon fra et av de store motehusene i Istanbul. Ikke alle tyrkere er mørke i håret med brune øyne heller. 

Så hva skjedde? 

Dagen etter 22 juli 2011 sitter vi rystet inn i margen på en restaurant i fiskelandsbyen Gumusluk. Kelneren kommer med fat med tyrkisk kaffe, pyntet med knallrosa blomster. Vi tar imot med matte blikk. Han spør oss hvor vi kommer fra. Norge, sier vi – og kjenner for første gang på skammen. Kelneren forsvinner og vi er overlatt til oss selv, der vi sitter og forsøker å forstå det ubegripelige. Ti minutter etter er kelneren tilbake. Han plasserer en stor bukett med markblomster på bordet og sier «I am so sorry!» De andre kelnere kommer bort til oss, tar oss på skulderen, nikker medfølende. Det var så ektefølt og så ubetinget oppriktig støttende og……ja, rørende. Ingen tanker om religion, beskyldninger eller rykter, bare mengder av menneskelig omsorg når man trenger det mest.

Elskede hatede Tyrkia

Jeg klarer ikke å gi opp Tyrkia. Jeg slår et slag for bonden på landsbygda som møter meg med et stort smil og tre kuer i bånd, mens han ærbødig ønsker meg en god kveld – på tyrkisk!

Hjulbente gamle damer med skaut som selger steinovnsbakte brød på det lokale markedet. Som kysser meg på kinnet når hun får 3 lira (9 kroner). For ekte smil, for det autentiske! For bugnende fat med fiken! 

                    «Åh Tyrkia, du som har så mye karakter!»

Bli med til mitt Tyrkia!

For de vakre tradisjonelle treseilbåtene som legger til sjøs med striglet crew med hvite uniformer på dekk. For fantastiske matopplevelser og for turkist hav så langt øyet kan se. Når den illrøde kulen går ned i havet og maler hele himmelen fra rød til sarte rosa farger og gjør alle andre solnedganger til skamme…. ihvertfall nesten. Nei, jeg vil ikke gi opp Tyrkia.

De utrolige underjordiske landsbyene i Cappadocia. Jeg vil ikke legge bort minnet om hundrevis av varmluftsballonger som siger over et utenomjordisk landskap idet solen står opp. For basarene i Istanbul, for smykkene i Hagia Sofia, for vannspeilingen i de underjordiske cisternene. Nei Tyrkia, vi er ikke ferdige med hverandre!

Mitt Bodrum!

Helt ned mot Hellas ligger havnebyen Bodrum, det er her jeg har funnet mitt paradis.  Eller rettere sagt i Gumusluk, en fiskerlandsby 15 minutter utenfor Bodrum. På humpete veier forbi små landsbyer og når utsikten åpner seg mot havet, der ligger Gumusluk som betyr Havsølv.

The underdog Tyrkia

Så jeg slår et slag for Tyrkia! For alle restauranter og butikker som setter ut vannskåler og mat til de kosete løshundene. Som steller med dyr uten eiere så de møter deg med all tillit i verden før de rusler videre. For iskremselgeren som lager det å få en is til et eget lite show for barna. 

Herlige upolerte og sjarmerende Tyrkia. For landet hvor du aldri er i tvil om du er likt eller ei. For alle hardtarbeidene tyrkere som ikke sier at vi tar det imorgen. Aldri har jeg besøkt et land hvor innbyggerne legger inn så mange timer på jobb med den største selvfølgelighet.

For lange frokoster som inntas under fikentreet med utsikt over havet. For de små barna som prøver å praktisere det vanskelige språket engelsk. Jeg slår et slag for mitt Tyrkia.

Bodrum