Incredible India, om å ville hjem.

av | Asia, India | 1 kommentar

Midt på natten sjekket vi ut av flyplasshotellet, mens tåken hang tykk inne i korridorene. Smog, fog, tåke – kall det hva du vil. Det svir i nese og øyne. De elegante inderne i resepsjonen på det fancy hotellet står med tørklær bundet over nese og munn. Folk hoster overalt. Vi hoster, det brenner i halsen. Vi skal hjem. Hjem til alt vi forstår og savner.
 
Flyet vi sitter i skulle tatt av for 6 timer siden. De store langdistanse flyene står i kø for å komme ut til posisjonen hvor de kan ta av og fly ut av India.

Klikk på bildene for en større versjon

Forurensning er ikke til å komme unna, den smyger seg inn overalt. Inni bygninger og hotellrom. I hjemmene, i skoler, selv vakre Taj Mahal lider, det er ingen steder å rømme fra den forhatte tåken. I flyet er hosting og harking. En passasjer fra New Dehli har påtatt seg det tvilsomme oppdraget å forklare tingenes tilstand til oss uvitende….Det er ikke forurensning, påstår han hardnakket. Dette er vanlig tåke, slik de har i England. Ingen hører på ham.
 
New Dehli er en av verdens mest forurensede byer, smogen ligger som et tett lokk over byen.  Flyet vi sitter i beveger seg ikke av flekken og fra vinduet kan jeg ikke engang se tuppen av flyvingen.
 
Flyvertinnen beveger seg raskt gjennom midtgangen og titter på klokken. Ser konsentrert ut. Hun teller poeng for å se hvor lenge hun og kollegene har lov til å være på jobb før de må avslutte. Må de av, er alt håp ute. Da kommer vi ikke ut herfra idag.

Sett for mye

Tre uker i India har vært preget av alle følelser vi prøver å romme. Vi har blitt lurt og blitt prøvd lurt så mange ganger at vi har mistet tellingen for lengst. En alvorlig matforgiftning tok knekken på en god del av programmet.
 
Vi har sett folk bade i den ubeskrivelige skitne Ganges mens de drakk av det illeluktende vannet. Kremering av døde langs elvebredden lengre bort, små barn som leter i asken. Syke kuer og elendighet vi ikke trodde fantes. Vi som har reist land og strand rundt! Trålet Afrika på kryss og tvers. Ingenting kunne forberede oss på India. Vår guide og venn har tålmodig tegnet og forklart. Han har beskyttet oss og roet oss, eller det vil si meg, for det meste. Uten ham vet jeg ikke hvordan det skulle gått. Vi har sett India, ikke fra avstand eller i en buss, men til fots og tett på. Vi har sett for mye, det er for voldsomt til å klare å romme.

Tigging og tigging

De vakreste templer som er bygget for å hedre høyt elskede foreldre. Rørende og dramatiske kjærlighetshistorier. Møte med studentene i parken som forklarte oss om tekstene til sangene de sang. Ikke drep pikene, la barna få leve.
Jeg vil aldri glemme synet av damene i sarier langs den støvete veien. Flagrende stoffer i de vakreste farger, solstrålene som traff fra siden mens de beveget som en flerfarget bølge bortover veien. Taj Mahal idet de første solstrålene traff det ubeskrivelig vakre monumentet en tidlig morgen.
Den endeløse tiggingen, små hender på bilruten. Et lite barn bærende på en bitte liten baby over en trefelts motorvei. 

India, du har slitt oss ut.

India har slitt oss ut. Skiftene mellom brutalitet og skjønnhet ble mye å forstå. Ihvertfall sammen med matforgiftningene vi aldri klarte å bli bra av før en ny kom.
Den evindelige forurensningen. Skitten. De siste dagene innførte regjeringen bilforbud. Det er kun lov å bruke bil annenhver dag basert på det siste tallet på bilskiltet. Vi merket ikke store forskjellen.

Vi vil bare hjem

Kapteinen sier at det er et fly før oss som har tatt av.
Han sier vi krysser fingrene for at det klarner opp akkurat så mye at vi får klarering til å ta av vi også. Et lite gløtt i tåken. Når flyvertinnene begynner å haste mot dørene og motorene starter gir det et blaff av håp…..om å komme ut og bort herfra.
 
Lettelsen i det flyet ruser ut i posisjon for å ta av! «Arm slides,» sies det over høyttaleren. Nå drar vi, sier jeg. Min mann og bestevenn ser helt matt ut, huden er nesten gjennomsiktig grå…..vi har definitivt hatt bedre dager. Det er bra, sier han.
Flyet tar av, det klatrer opp gjennom smogen og under oss ligger en by med gud vet hvor mange millioner innbyggere som ikke kan dra noe sted. Incredible India, står det i bladet foran meg . Jeg legger det sammen og putter det tilbake i stollommen.

Klikk på bildene for en større versjon

New Dehlie